Dag 3 Fra Road`s End til heksebrenneri
Et av de små tettstedene på tur til Hamningberg
Dagen i dag skulle vise seg og bli en innholdsrik dag.
Vi kjørte ned til sentrum i Vadsø for en tankfylling, der kom vi i prat med to par fra Storslett. Der fikk vi oppleve den Nord Norske gjestfriheten da vi ble invitert hjem til det ene paret i Storslett. Vi takket ja til avtale at vi skulle møtes når vi kom til Storslett om par dager.
Satte kursen mot Hamningberg og Vardø. For et fantastisk landskap vi kjørte i på tur til Hamningberg. En smal asfaltert veg til verdens ende. Hamningbergveien er av de nasjonale turistveiene vi har i Norge. Landskapet er som et vulkanlandskap, med sine spisse tagger som strekker seg mot himmelen, som minner om at her må det ha vært store naturkrefter i sving. innimellom var det noen grønne sletter, der var det folk på multe plukking, i følge nettet er det kun lov til å plukke multer til eget bruk. Restene er forbeholt de innfødte.
Det var fastboende i Hamningberg frem til 1965. Etter andre verdenskrig kjempet lokalbefolkningen for å få bygd opp et nytt fiskebruk og det sto omsider ferdig i 1953. Dette skapte optimisme, men innbyggerne trengte en ny og bedre havn, med nye loloer. Det ble aldri anlagt, og det var hovedårsaken til at det ble bestemt at Hamningberg skulle fraflyttes i 1965. Rundt 1900 – tallet var Hamningberg et av de største fiskeværene i Øst – Finnmark, men ca. 250 innbyggere. Vegen over fra Vardø til Hamningberg er nå vinterstengt, så da er ankomsten enten snøscooter over fjellet eller med båt.
Hamningberg kapell var det første kirkebygget som ble gjenreist i Finnmark etter andre verdenskrig. Det sto ferdig bygget i 1949. For øvrig hadde det ikke noe med nedbrenningen av resten av fylket under krigen å gjøre. Hamningberg ble ikke ødelagt av den tyske okkupasjon under andre verdenskrig. Slik mange andre fiskevær ble i Finnmark. Dette er grunnen til at Hamningberg er et av de få steder i Finnmark en kan se tradisjonell kystkultur og gamle hus.
Et minnesmerke reist til minne om redningsaksjonen som fant sted 1894 av redningsskøyte R/S Colin Archer og dens mannskap. Som de fleste langs kysten, har de respekt for været, men denne dagen kom stormen overaskende på dem. det sies at det var over 100 fartøyer på havet. Mens redningsskøyta var ute og reddet mange liv, sto deres koner og mødre å fulgte med kampen på havet. Det ble en kamp på liv og død. Etter denne redningsaksjonen startet fiskekokene langs hele kysten å samle inn penger til redningsskøyter som kunne brukes langs kysten, for å redde sjømenn i nød.
Jeg kan takke disse konene personlig for deres innsamling. På 70 tallet gikk båten som min bror var med ned på grunn av uvær. De ble reddet av redningsskøyta. Så jeg er evig takknemlig for at redningsskøyta finnes for sjøfolk.
Noen sommeruker i året våkner Hamningberg til livet. Da kommer turistene og de som har en tilknytting til stedet tilbake. I en gammel sjøbod, som nå er omgjort til en kafè, får en både noe å bite i pg en god prat med med innehaveren. Det er en koselig atmosfære inne i kafeen, der porten ut mot havet er gjort om til et glassvindu. Inne på kafeen henger gamle garnkuler, fiskegarn og flere små ting som ble brukt under fiske fra gammelt av .
Hamningberg blir også omtalt for Road`s en. Og det passer godt til dette stedet, for her er enden på Europa, en kommer ikke lenger med bil. Neste er Barentshavet! Og som seg hør og bør, må en kjøpe en suvenirer når en er på tur. T – skjorte med teksten Road`s end ble med hjem
I det vi forlater verdens ende går mine tanker til alle de som levde og bodde her. Tenker på hvor mye liv og røre det var da det bodde over 200 mennesker her. Nå er vi nesten alene, kaffen stenger i dag for sesongen, turistene har reist, det er en og annen i husene som fortsatt er her, men det er like før de også reise hjem for vinteren.
Vi drar videre på vår ferd, neste stopp er Vardø.
Så var det og kjøre samme vei tilbake, ha øynene åpne etter rein som kunne komme i veien, Været holdt seg stabilt, det vil si stabilt overskyet uten regn.
For å komme til Vardø må en kjøre den undersjøiske tunnelen som er 2892 m og var den første undersjøiske tunnelen i Norge. (1982)
Vi kjørte en runde i byen, som virket nesten fraflyttet, lite folk i gatene, husene falleferdige og måsene har nesten tatt overhånd og bygget reir på alle tenkelige steder.
Etter og ha kjørt litt rundt, kom det en mc-kar ved navn Stig kjørende til oss og tok kontakt. Vi endte på en kaffe sammen med han. Nå fant vi ut hvorfor det ikke var noe folk i gatene, for inne på kaffen var det fult 🙂 Fikk litt lokalhistorie av Stig, og hva som var grunn til at det var mye gatekunst. Det viste seg at en del kunstnere fikk boltre seg på gamle hus og gi liv til de forlatte husene i Vardø. Og det ble godt tatt i mot.
Etter å ha beskuet byen og blitt kjent med lokalbefolkningen, dro vi til verdens nordligste festning, Vardøhus, som ligger i Vardø og blir kalt Norges grensepost mot øst. Den ble bygget i åttekantet stjerneform som sto ferdig i 1738. Inne i selve festningen står det bygninger som alle er bygd før 1820 – årene
Forlater festningen og setter kurs mot Heksemonumentet på Steilneset.
Her ble 91 mennesker brent på bålet, 80 av disse var kvinner. (Litt betenkelig at det var så nmange kvinner som ble brent på bålet i forholdt til hvor mange menn..). I tidsperioden 1598 til 16 92 ble mange omtalt for hekser, og de skulle brennes til døde. Noen fikk prøve seg på den såkalte vannprøven. Den gikk ut på at den som sto for retten ble kastet på sjøen. Sank de, var de ikke hekser, men de druknet. Fløt de, var de hekser og måtte brennes til døde. Utfallet var jo tragisk uansett.
Anne foretok den såkalte vannprøven og fløt……..
Steilneset minnested gir ikke en ro i sjelen. Mine tanker går til alle de som måtte bøte med livet på en slik tragisk måte. Kanskje var de bare litt mere fremsynt enn folk flest. for et mørkt sinn de måtte ha og ingen kunne stole på hverandre. Tenker på den angsten de måtte leve med. Jeg tok meg tid til og lese de fleste dommene. det meste dreide seg om å kaste sykdom på kyr, forgiftet mat, og var skyld i sykdom og død på mennesker og dyr. Kastet trolldom på båter og sammenkomst med satan med dans og drikk på Domen. Domen er et fjell utenfor Vardø. Her får vi virkelig et innblikk i menneskenaturens mørke sider.
Utenfor minnehallen er det en kubeformet bygning i sort glass, innenfor står det en stol med en evigvarende flamme brennende.
Vi rister av oss denne mørke siden og setter kursen mot Drakkar, som forøvrig er siste post på vår “to do list” i Vardø. Drakkar er et monument som står ute på Skagen i Vardø. Den skal forestille en kombinasjon av en dinosaur, en hval og et vikingskip. Navnet Drakkar kommer fra vikingskipet som hadde over 20 roere. Den står så majestetisk og vokter over Bussesundet.
En meget innholdsrik dag med masse inntrykk. Været var på vår side, det vil si ikke regn, men kun 12-13 grader. så lenge det ikke er regn, er vi motorsykkellister stort sett fornøyd 🙂
I morgen setter vi kursen mot Nordkapp.
